ordomjord

FN føl linja: "lokal, småskala, grøn matproduksjon"

FNs miljøprogram (UNEP) legg fram sju råd for auke global matvaresikkherheit. Råda matchar mange av forslaga i artikkelen nedanfor kalt "Framtidas utfordringar", og artiklar tidlegare publisert på ordomjord.org. Verdas matvaretryggheit - sett i samanheng med klimaendringane - må komme som resultat av mellom anna lokal, småskala, grøn matproduksjon.  

Framtidas utfordringar

Økobønder og konvensjonelle bønder, bloggarar som meg, forskarar, agroindustrien, aksjonistar og betrevitarar,  har dei siste åra slengt forsking i hovudet på kvarandre, som skal bevise kva landbruk som er "best". Jo lenger tida går, dess meir ser dette ut til å vere ei avsporing.

Framtidas økonomi gjer at produksjonssystemet for mat har utfordringar som gjer spørsmålet ovanfor nærast irrelevant. Kvifor? Framtidas blomstrande økonomi, vil vere den som er lokal, grøn og småskala. Det er den som vil styre framtidas matproduksjon.

Framtida? Om 10-30 år.

Den viktigaste innsatsfaktoren i matproduksjon, er petroleumsprodukt. Når olje er ein begrensa ressurs, vil all aktivitet som har olje som ein utgiftspost, bli redusert og gradivs forsvinne. PRemisset for det er at vi ikkje får noko fullgod erstatning ut over stasjonær vass-, atom- og kolkraft. Ny fornybar energi vil i framtida ikkje gje tilsvarande mobilitet og produksjonsevne som oljen. Resultatet er at all lengre transport og ein del industriell produksjon vil bli minimert.

Dette vil også gjelde landbruket. Det landbruket som er mest avhengig av fossilt brensel, vil bli enno meir ulønsamt, og ikkje vere økonomisk eksistensberettiga - all den tid det finst alternativ som kan ta over for å fø 8-10 milliardar menneske.

Alternativet er lokalt (marknad), grønt (t.d. utan fossilt brensel) og småskala (t.d. menneske og dyr gjer meir av jobben, mindre energikrevande landbruksmaskiner).

Dette er noko dei færraste ønskjer å vurdere som eit reelt framtidsbilde, så det vil bli oppfatta som irrelevant, og ei avsporing.  Men eg trur at skal øko og konvensjonelle bønder kjempe for noko langsiktig, må det vere å vere i forkant av energi og klimakrisa som alle veit vil komme.

Meir kortsiktig, 0-10 år, her på berget. Kva kan bøndene einast om, i staden for å kjefte på kvarandres agronomiske metodar? Felles utfordringa er økonomi. Landbruksoverføringane vil ikkje på sikt kan utgjere ein større prosentdel av inntektene. Men sidan kostnader vil auke, og matprisane ikkje vil følgje det generelle kostnadsnivået, må bøndene finne løysingar utanfor statlege kroner for å overleve økonomisk. Då må dei vere smarte, og smart er ein som kjent i fellesskap. Dei viktigaste tilnærmingane trur eg er som følgjer:

1. Kutte kostnader. Dette går på agronomi, teknologi, effektivitet, samarbeid mm.

2. Utnytte lokale/gardens ressursar betre. Dette går på agronomi, kunnskap, driftsstruktur (mangfald vs einfald)

3. Kutte mellomledd både før og etter gard. Dette går på innkjøpsordningar og marknader. 

4. Auke biologisk variasjon i produkta - opnar nye marknader, gjev større soliditet.

5. Nokon fleire? 

Kven evnar å leie ei slik føre-var-utvikling? Det er jo lett å ty til organisasjonar som Bondelaget. Problemet slik eg ser det, er at den og liknande organisasjonar i seg sjølv inneheld ein konserverande struktur. Dei er bygd opp etter systemet slik det er i dag, og vil difor bevege seg svært sakte i andre retningar. 

Er det nokon som kan tenke seg å vere med å  lage eit dogme for framtidas matproduksjon?

Henning A. Hellebust

Sagar av greina ein ikkje sit på

Dine skattepengar betalar meg for å skjære greinene av gamle styvingstre. Dette er ein type lauvtre som våre forferdrar nytta lauvet av til dyrefôr. Dei er difor gamle, deformerte tre, og tydelege innslag i kulturlandskapet. Desse 200 kronene får eg, fordi det skal sjå ut som vi framleis driv og fjernar lauv av trea til fôr i Norge. Det er ingen krav til å bruke lauvet, ein skal berre sage av greinene. Dersom ein vil lage nye styvingstre, og bruke lauvet som ressursvenleg dyremat, får ein ingenting. 

Dette forvaltningsregimet, i kraft av fylkesmannens landbrukskontor, er dømt til å feile.

Tine pushar sukker på born

Helsedirektoratet anbefalar born opp til fem år å innta under 30 gram sukker per dag. Samtidig driv - vår alles semimonopolist - Tine - aggressiv marknadsføring av sukkerhaldige "sunne" kalsiumrike produkt til barn. Ein halvliterskartong Litago jordbærmjølk, inneheld 20 gram tilsett sukker, pluss mjølkesukker. Legg du til ein Litago Yoghurt, er ein ganske i nærleiken av dagsdosen på 30 gram. Men tek kroppen opp kalsium, når det er para med sukker?   

Svarar Terje og Erik?

400 vitenskapsfolk, 54 regjeringar og ei rekke bransjeorganisasjonar står bak konsensus-rapporten «International Assessment of Agricultural Science and Technology for Development» (IAASTD). Norge, i motsetning til Sverige og Finland, har ikkje vore med i dette arbeidet, som er med å legge grunnlaget for verdas framtidige landbruksutvikling.

Kvifor? Det er spørsmålet eg som Oikos vest leiar ønskjer å få svar på i eit brev til Terje Riis-Johansen og Erik Solheim.

Umoralens kanon

Avlingsnivået i økologisk landbruk er gjenstand for moralsk indignasjon:

- Kan vi bevisst gå inn for mindre avlinger, mens millioner av mennesker sulter, spør professor Lars Bergström ved det svenske landbruksuniversitetet i Uppsala. I intervjuet med Tidningarnas Telegrambyrå, publisert av NTB i Norge, held han fram at dette er eit spørsmål om moral.

Skjør kontrakt

Norsk landbruk går i ein retning der den skjøre kontrakten med forbrukarane står i fare for å bli broten.

Det er ein uskriven avtale mellom bøndene og forbrukarane. Forbrukarane sin del av avtala går ut på å betale for norsk mat over skattesetelen, i tillegg til å dra visakortet på butikken. Landbruket sin del av avtala, er å produsere den maten forbrukar ønskjer.

Spørsmålet er om landbruket leverer varene som er forventa. Svaret finn ein ikkje i meiningsmålingane til Bondelaget eller samvirkeverksemdene, men i norskingane sitt handlemønster.

Fossilt jordbruk

Yara kallar jordbruk med bruk av den siste kunstgjødslings- og sprøyteteknologien for moderne jordbruk. Utan fossilt brensel, som olje og naturgass, er denne driftsforma ingen ting. Den rette nemninga må difor vere fossilt jordbruk.

Jakten på det moralske jordbruk

Morgenbladet spør: "De globale matprisene skyter i været og rammer verdens fattige. Er det da moralsk forkastelig å bruke stadig mer dyrkbar jord til små økologiske avlinger?" Ordomjord svarer: "Det er altså klimadrivende, fabrikkprodusert nitrogen, basert på olje eller naturgass og fosfor fra gruver, som sørger for [høyere avlinger ved konvensjonell drift]. Og det kan da umulig være noe å bygge videre på?"

Idékampen

Veterinærhøgskulen og Yara skyt med skarpe ord på økoideen.